Novelle
 
 

Diskoteket på loftet

Fru Berntsen , som bodde i i tredje etasje, var lite begeistret. I alle år hadde hun vært forskånet for støy, men nå hadde plutselig en gjeng guttunger invadert loftet ved siden av kvistleiligheten hennes i den gamle murgården i Lyder Sagens gate. Flere kvelder i uken samlet de seg. De ropte i trappen, plystret og sang, og hele tiden dunket den fæle piggtrådmusikken i veggene.
Det var venner av minstegutten i andre, det visste hun. Hvor gamle kunne de være? Kanskje tretten-fjorten år. I alle fall gamle nok til å lage atskillig støy. En dag bar de til og med opp et trommesett på loftet. Fru Berntsen sukket, og satte seg ned med broderiet i den innerste stuen etter å ha lukket dørene forsvarlig. Gården var bygget i atten hundre og den tid. I mange år hadde den vært i Magelsen-familiens eie. Den siste av de gamle søstrene hadde gått bort i 1960, og en nevø arvet den. Han var oversetter og bodde med familien i Drøbak, men da nyheten om arven kom, pakket han sakene sine og flyttet til Oslo med kone og fire barn.Det var et anstendig flyttelass. Hele dagen gikk med til å bære inn kasser og esker med stort og smått. Barnas sykler ble midlertidig satt rett innenfor porten, og neste morgen var de stjålet.
Dette var ikke søvnige Drøbak.
Dette var Oslo. Og året var 1960.

Henrik var yngst av de fire søsknene. Han hadde hatt en beskyttet og trygg barndom i Drøbak, i et gammelt trehus ved fjorden. Overgangen til Oslo-livet ble likevel lettere for ham enn for de eldre søsknene, som ble revet opp fra skole og venner, for å tilpasse seg et nytt liv i hovedstaden.
Nederst i Lyder Sagens gate lå Barratt-Dues musikk-institutt. Henrik hadde alltid vist interesse for musikk, og moren meldte ham på musikalsk barnehage i den gamle, røde villaen på hjørnet av Fagerborggaten. Her fikk han leke seg inn i musikkens verden, og gjennom leken lærte han grunnleggende prinsipper for piano, sang og rytmeinstrumenter.
Ikke det at moren hans hadde dårlig tid. Hun var hjemmeværende, og etter at mannen hadde fått seg fast arbeide, var økonomien langt tryggere enn mens han levde av å være oversetter. Men leiligheten var stor, og de tre skolebarna krevde sitt. Det var deilig å kunne sette bort minstegutten noen timer på formiddagen, slik at hun ikke ble forstyrret i husarbeidet.
Og Henrik nøt timene i barnehagen. Sammen med de andre ungene spilte han firhendig piano, lærte morsomme sangleker og klappet rytmer. Dette var noe for ham !

Senere skulle han få pianotimer i det samme huset. Musikken var der stadig, men nå gjemte den seg bak notene. Han undret seg over at musikken skulle inn gjennom øynene, og ikke gjennom ørene, slik han var vant til. Denne konflikten overvant han ved raskt å lære seg sonater og menuetter utenat, slik at han ble uavhengig av notebildet. Likevel følte han seg lite hjemme i denne musikken fra en annen tid.
Dessuten begynte han på skolen høsten da han var seks. Veien til Marienlyst var grei; han gikk sammen med storebroren de første årene. Men etter tre år, gikk broren over på realskolen, og Henrik var overlatt til seg selv. Da var han riktignok godt etablert i klassen.

Og det var mye å gjøre seg kjent med. Marienlyst var en stor skole med fire paralleller på hvert trinn. Tre blandede klasser og en ren gutteklasse var det på trinnet til Henrik. Rundt hundre jevnaldrende barn som altså bodde innenfor en overkommelig radius for en pjokk som nærmet seg ti år, og hadde egen sykkel.

Lone var den eldste søsteren, hele elleve år eldre enn Henrik. Allerede mens de bodde i Drøbak, traff hun mannen i sitt liv. Han hadde også musikk-interesse, med en mor som underviste i klaverspill. Dessuten spilte han gitar . Det var store greier for Henrik.
Etter hvert som sekstitallet brettet seg ut, kom også populærmusikken for fullt inn i radioen. Platespillere dukket opp i de fleste hjem, og Petter, broren til Henrik, begynte å kjøpe lp-plater. Det var små muligheter for å spille disse på familiens platespiller, men Petter visste råd. Han fikk seg strøjobber etter skolen, og gikk snart til innkjøp av en brukt Garrard platespiller. Til forsterker benyttet han en gammel radio, som gikk under navnet "Charlie". De to brødrene tilbrakte mange timer foran radioen i selskap med "Rubber Soul" og "Revolver".

Beatles-platene og svogerens gitarinteresse vekket snart en ny interesse hos Henrik. Radioen kunne ofte fortelle om nye band som slo gjennom, og noen av dem var til og med norske . Det beste var at denne musikken var tilgjengelig uten notekunnskaper. Man kunne på en merkelig måte føle musikken i mellomgulvet. Deretter var det å formidle dette ut gjennom fingrene til et instrument. I sjette klasse fikk Henrik gitarundervisning på skolen. Samtidig viste faren ham hvordan gitarakkordene faktisk også kunne spilles på pianoet!
Henrik pakket stille vekk notene med alle sonatene og menuettene. Nå skulle han gå direkte til musikken uten å gå omveien om notearket!

På skolen ble det etter hvert gitar-interesse blant mange av elevene. Undervisningen i gitarspill og populærmusikkens gjennomslag i eteren løftet i fellesskap fram en gryende utøver i mange unge elever. Henrik lette etter skolekamerater som han kunne dele denne lidenskapen med. Flere av guttene i klasse hadde kjøpt gitarer, men det viste seg raskt at dette var noe som foreldrene ønsket. Det lå ingen genuin interesse i bunn hos gutta.
Henrik søkte videre.

Han var blitt tretten år, og kullet ble prøvekaniner i det som ble hetende ni årig skole. Ergo fortsatte de på Marienlyst frem til gymnasalder .
Skolen hadde en viss forståelse for ungdommens ønsker, og begynte å arrangere soireer for ungdomsskoleelevene. Her var det lagt opp til dans , i en sparsomt belyst gymsal. Dette interesserte Henrik lite. Men da det viste seg at dansen skulle foregå til musikk fra et lokalt rockeband, forandret synet hans seg. Soireene ble skoletidens høydepunkt.
Henrik sto rett foran scenen og så på musikerne. De to gitaristene på hver side av den lille scenen var mest interessante, men også den krøllete bassgitaristen og trommeslageren der bak i halvmørket var gjenstand for nøyaktig granskning.
Bandet spilte coverlåter av Fleetwood Mac, Beatles og Blind Faith. Henrik sto fjetret og erfarte hvordan de små bevegelsene av fingre på gitarene ble forvandlet til kraftige lyder som traff ham rett i mellomgulvet. Han var knapt oppmerksom på noe annet i den folksomme gymsalen. Hjemme hadde han et eksemplar av Fleetwood Macs "Then play on". Og når dette bandet spilte "Coming your way", visste han nå at dette var mulig å få til; man kunne faktisk spille frem denne lyden ved hjelp av et overkommelig musikkanlegg og noen elektriske gitarer. Han så. Han lyttet.
En slik kveld foran scenen ble han oppmerksom på en kar i nærheten. Henrik kjente ham flyktig. Han het Stein Bryn og gikk i parallellen. Stein var mørk og hadde briller. Han sto også helt stille og betraktet bandet. Foten hans vippet opp og ned på parkettgulvet. Da bandet gikk til pause, ble de stående og kikke på hverandre.
- Bra band, mente Stein.
Henrik var enig.
- Tydelig å se at gitaristen til høyre har fått undervisning, fortsatte Stein. - Den andre gitaristen er mer selvlært.
Henrik nikket usikkert. Dette hadde han ikke tenkt på. Samtidig fikk han en følelse av at denne Stein også var fascinert av bandet. Kunne det væ re en til som var like interessert i dette fenomenet som ham selv?

Neste uke traff han Stein i skolegården.
- Spiller du i band selv, begynte Henrik.
- Ja vi er tre stykker, men vi har ikke noe sted å øve, fortalte Stein .
- Vi kan øve på loftet hjemme hos oss, plumpet det ut av Henrik før han hadde tenkt seg om.
- Sier du det, sa Stein rolig.

I løpet av noen uker hadde det blitt en fast gjeng som øvde hjemme hos Henrik . Det var Stein Bryn, som helst ville spille trommer, Torbjørn, som var god på gitar, og en annen Stein, som het Lind til etternavn og egentlig var svensk. Han var ett år eldre enn de andre, og spilte også gitar . Lind brakte med seg den svenske visekulturen, og sang Vreeswijk-viser som de andre knapt hadde hørt. Henrik kunne i blant bidra med pianospill, nå r de en sjelden gang fikk anledning til å øve nede i leiligheten . Ellers fylte han rollen som manager, og hadde med seg blokk og blyant på øvelsene. Det var da alltids noe!

En ettermiddag kom Stein Bryn sammen med en annen kar opp til Henrik.
- Dette er Georg og han har elektrisk gitar, fortalte han andpusten.
Henrik trodde knapt det var sant, og det var det vel ikke heller, men Georg ble umiddelbart med i gjengen. Han var nabo med Torbjørn, og gikk en klasse under på skolen. I løpet av det neste halve året ble disse fem en uatskillelig gjeng, knyttet sammen av en lidenskapelig interesse for populærmusikk.

I kjølvannet av popmusikken kom diskotekene. Guttene leste om dem i New Musical Express , og forsto at de dreide seg om et bibliotek som i stedet for bøker hadde grammofonplater. For en glimrende idé! Ingen av dem hadde særlig mange plater, men om de ble samlet på ett sted, ble det faktisk litt.
Slik vokste ideen om et eget diskotek fram. Og det var ingen tvil om hvor det skulle være: På loftet i Lyder Sagens gate.

Henriks foreldre var heldigvis liberale, og syntes det var moro at guttene var så interessert i musikken. Oppe på loftet hadde familien en egen bod. Den ble nå ryddet, og der ble platene plassert. I døråpningen var det plass for to høyttalere, og platespiller og forsterker dukket opp fra de forskjelligste steder. Nå hadde de et førsteklasses hobbyrom! Hit kunne de be med venner og jenter, her kunne de ha fester, og samtidig var det øvingslokale for bandet, som ennå ikke hadde fått noe navn.
På denne tiden fikk Stein Bryn tak i et brukt trommesett, som de bar opp. På basstrommeskinnet hadde han malt med kunstferdige bokstaver: "ARKUS PROMUS". Ingen visste hva det betydde, eller om det betydde noe som helst. Det spilte ingen rolle. Det lød tøft og når et engelsk band kunne hete Procol Harum, kunne vel dette hete Arkus Promus?
Stein viste seg i det hele tatt svært kreativ. Henrik visste fra før at han var flink til å tegne, men slike bokstaver som Stein laget gikk langt over hans forstand.
- Jeg skyggelegger dem, forklarte Stein.
Henrik var like klok.

Noen dager senere lanserte Stein et navn på diskoteket.
Vi kaller det opp etter plateselskapet til Beatles, sa han entusiastisk. Det var kanskje ikke spesielt oppfinnsomt, men da ingen hadde andre forslag, laget han også en plakat med "APPLE DISCOTEQUE" med flotte bokstaver.
Stavemåten gikk oss over hodet, men Stein mente at det var slik det ble stavet, og da godtok de andre det. Det så tøft ut!

I lø pet av det neste året tilbrakte de mange timer på loftet. I blant kom naboen, fru Berntsen, og ba dem dempe seg. Det gjorde de, men stort sett fikk de dure fram som de ønsket.
De merkeligste plater kom og gikk. Selvsagt kjøpte guttene en plate i blant, men de lånte også av venner, for å ta med på loftet. Diskoteket ble etter hvert kjent i musikkinteresserte kretser på skolen, og skolekamerater hadde med seg sine egne plater. Slik kom ungguttene i kontakt med artister som Frank Zappa, Badfinger, Chicken Shack og Santana.
Men ingen overgikk Beatles. Når en ny plate ble sluppet på Apple, var det høytid. En av dem kom snart trekkende med trofeet, og bar det i triumf opp på loftet. Selv om Beatles utover i sekstitallet var et band som lagde lp-plater, var det stadig noe magisk med singlene de slapp. Ofte kom det baksider på singlene som ikke dukket opp på noe album. Slike som George Harrisons " The inner light" og den mystiske "You know my name" .
Seksti-tallet gikk mot slutten. "Abbey Road" gikk sin seiersgang i Oslo som andre steder. Deretter begynte to rykter å slåss om oppmerksomheten : Beatles hadde laget en ny film: "Let it be", og Beatles skulle oppløses. På loftet vekslet stemningen mellom topp og bunn.
Dessuten gikk karene mot slutten av niende klasse, og skulle videre hver sin vei.
Henriks foreldre hadde solgt gården. De ville flytte til en småby. Og som tidligere måtte Henrik henge med på lasset. Men hjertet hans var tungt.

Arkus Promus ble aldri noe band. De spilte aldri ute.
Men årene på loftet i Lyder Sagens gate satte preg. Guttunger i den alderen kan bli lidenskapelig opptatt av de forskjelligste ting. For disse fem var det musikken. Den knyttet dem sammen i en brytningstid, hvor kropp og sjel går nye veier. De fikk i noen viktige år vandre sammen med likesinnede sjeler .
Tiden og miljøet satte sine spor i alle fem. Spor som er mulig å følge den dag i dag.