Henrik var
yngst av de fire søsknene. Han hadde hatt en beskyttet og trygg barndom
i Drøbak, i et gammelt trehus ved fjorden. Overgangen til Oslo-livet ble
likevel lettere for ham enn for de eldre søsknene, som ble revet opp fra
skole og venner, for å tilpasse seg et nytt liv i hovedstaden.
Nederst i
Lyder Sagens gate lå Barratt-Dues musikk-institutt. Henrik hadde alltid
vist interesse for musikk, og moren meldte ham på musikalsk barnehage i
den gamle, røde villaen på hjørnet av Fagerborggaten. Her
fikk han leke seg inn i musikkens verden, og gjennom leken lærte han grunnleggende
prinsipper for piano, sang og rytmeinstrumenter.
Ikke det
at moren hans hadde dårlig tid. Hun var hjemmeværende, og etter
at mannen hadde fått seg fast arbeide, var økonomien langt tryggere
enn mens han levde av å være oversetter. Men leiligheten
var stor, og de tre skolebarna krevde sitt. Det var deilig å kunne sette
bort minstegutten noen timer på formiddagen, slik at hun ikke ble forstyrret
i husarbeidet.
Og Henrik
nøt timene i barnehagen. Sammen med de andre ungene spilte han firhendig
piano, lærte morsomme sangleker og klappet rytmer. Dette var noe for ham
!
Senere skulle
han få pianotimer i det samme huset. Musikken var der stadig, men nå
gjemte den seg bak notene. Han undret seg over at musikken skulle inn gjennom
øynene, og ikke gjennom ørene, slik han var vant til. Denne konflikten
overvant han ved raskt å lære seg sonater og menuetter utenat,
slik at han ble uavhengig av notebildet. Likevel følte han seg lite hjemme
i denne musikken fra en annen tid.
Dessuten
begynte han på skolen høsten da han var seks. Veien til Marienlyst
var grei; han gikk sammen med storebroren de første årene. Men
etter tre år, gikk broren over på realskolen, og Henrik var overlatt
til seg selv. Da var han riktignok godt etablert i klassen.
Og det var mye å gjøre seg kjent med. Marienlyst var en stor skole med fire paralleller på hvert trinn. Tre blandede klasser og en ren gutteklasse var det på trinnet til Henrik. Rundt hundre jevnaldrende barn som altså bodde innenfor en overkommelig radius for en pjokk som nærmet seg ti år, og hadde egen sykkel.
Lone var
den eldste søsteren, hele elleve år eldre enn Henrik. Allerede mens
de bodde i Drøbak, traff hun mannen i sitt liv. Han hadde også
musikk-interesse, med en mor som underviste i klaverspill. Dessuten spilte han gitar
. Det var store greier for Henrik.
Etter hvert
som sekstitallet brettet seg ut, kom også populærmusikken for fullt
inn i radioen. Platespillere dukket opp i de fleste hjem, og Petter, broren til
Henrik, begynte å kjøpe lp-plater. Det var små muligheter
for å spille disse på familiens platespiller, men Petter visste
råd. Han fikk seg strøjobber etter skolen, og gikk snart til innkjøp av en brukt Garrard platespiller.
Til forsterker benyttet han en gammel
radio, som gikk under navnet "Charlie". De to brødrene
tilbrakte mange timer foran radioen i selskap med "Rubber Soul"
og "Revolver".
Beatles-platene
og svogerens gitarinteresse vekket snart en ny interesse hos Henrik. Radioen kunne
ofte fortelle om nye band som slo gjennom, og noen av dem var til og med norske
. Det beste var at denne musikken var tilgjengelig uten notekunnskaper. Man kunne
på en merkelig måte føle musikken i mellomgulvet. Deretter
var det å formidle dette ut gjennom fingrene til et instrument. I sjette
klasse fikk Henrik gitarundervisning på skolen. Samtidig viste faren ham
hvordan gitarakkordene faktisk også kunne spilles på pianoet!
Henrik pakket
stille vekk notene med alle sonatene og menuettene. Nå skulle han gå
direkte til musikken uten å gå omveien om notearket!
På
skolen ble det etter hvert gitar-interesse blant mange av elevene. Undervisningen
i gitarspill og populærmusikkens gjennomslag i eteren løftet i
fellesskap fram en gryende utøver i mange unge elever. Henrik lette etter
skolekamerater som han kunne dele denne lidenskapen med. Flere av guttene i klasse
hadde kjøpt gitarer, men det viste seg raskt at dette var noe som foreldrene
ønsket. Det lå ingen genuin interesse i bunn hos gutta.
Henrik søkte videre.
Han var blitt
tretten år, og kullet ble prøvekaniner i det som ble hetende ni
årig skole. Ergo fortsatte de på Marienlyst frem til gymnasalder
.
Skolen hadde
en viss forståelse for ungdommens ønsker, og begynte å
arrangere soireer for ungdomsskoleelevene. Her var det lagt opp til dans
, i en sparsomt belyst gymsal. Dette interesserte Henrik lite. Men da det viste
seg at dansen skulle foregå til musikk fra et lokalt rockeband, forandret
synet hans seg. Soireene ble skoletidens høydepunkt.
Henrik sto
rett foran scenen og så på musikerne. De to gitaristene på
hver side av den lille scenen var mest interessante, men også den krøllete bassgitaristen og
trommeslageren der bak i halvmørket var gjenstand
for nøyaktig granskning.
Bandet spilte
coverlåter av Fleetwood Mac, Beatles og Blind Faith. Henrik sto fjetret
og erfarte hvordan de små bevegelsene av fingre på gitarene ble
forvandlet til kraftige lyder som traff ham rett i mellomgulvet. Han var knapt
oppmerksom på noe annet i den folksomme gymsalen. Hjemme hadde han et eksemplar
av Fleetwood Macs "Then play on". Og når dette bandet
spilte "Coming your way", visste han nå at dette var mulig å
få til; man kunne faktisk spille frem denne lyden ved hjelp av et overkommelig
musikkanlegg og noen elektriske gitarer. Han så. Han lyttet.
En slik kveld
foran scenen ble han oppmerksom på en kar i nærheten. Henrik kjente
ham flyktig. Han het Stein Bryn og gikk i parallellen. Stein var mørk og
hadde briller. Han sto også helt stille og betraktet bandet. Foten hans
vippet opp og ned på parkettgulvet. Da bandet gikk til pause, ble de stående og kikke på hverandre.
- Bra band, mente Stein.
Henrik var
enig.
- Tydelig
å se at gitaristen til høyre har fått undervisning, fortsatte
Stein. - Den andre gitaristen er mer selvlært.
Henrik nikket
usikkert. Dette hadde han ikke tenkt på. Samtidig fikk han en følelse av at denne Stein også var fascinert av bandet. Kunne det væ
re en til som var like interessert i dette fenomenet som ham selv?
Neste uke
traff han Stein i skolegården.
- Spiller
du i band selv, begynte Henrik.
- Ja
vi er tre stykker, men vi har ikke noe sted å øve, fortalte Stein
.
- Vi
kan øve på loftet hjemme hos oss, plumpet det ut av Henrik før
han hadde tenkt seg om.
- Sier
du det, sa Stein rolig.
I løpet av noen uker hadde det blitt en fast gjeng som øvde hjemme hos Henrik
. Det var Stein Bryn, som helst ville spille trommer, Torbjørn, som var
god på gitar, og en annen Stein, som het Lind til etternavn og egentlig
var svensk. Han var ett år eldre enn de andre, og spilte også gitar
. Lind brakte med seg den svenske visekulturen, og sang Vreeswijk-viser som de andre
knapt hadde hørt. Henrik kunne i blant bidra med pianospill, nå
r de en sjelden gang fikk anledning til å øve nede i leiligheten
. Ellers fylte han rollen som manager, og hadde med seg blokk og blyant på
øvelsene. Det var da alltids noe!
En ettermiddag
kom Stein Bryn sammen med en annen kar opp til Henrik.
- Dette
er Georg og han har elektrisk gitar, fortalte han andpusten.
Henrik trodde
knapt det var sant, og det var det vel ikke heller, men Georg ble umiddelbart
med i gjengen. Han var nabo med Torbjørn, og gikk en klasse under på
skolen. I løpet av det neste halve året ble disse fem en uatskillelig
gjeng, knyttet sammen av en lidenskapelig interesse for populærmusikk.
I kjølvannet av popmusikken kom diskotekene. Guttene leste om dem i New Musical Express
, og forsto at de dreide seg om et bibliotek som i stedet for bøker hadde
grammofonplater. For en glimrende idé! Ingen av dem hadde særlig
mange plater, men om de ble samlet på ett sted, ble det faktisk litt.
Slik vokste
ideen om et eget diskotek fram. Og det var ingen tvil om hvor det skulle være: På loftet i Lyder Sagens gate.
Henriks foreldre
var heldigvis liberale, og syntes det var moro at guttene var så interessert
i musikken. Oppe på loftet hadde familien en egen bod. Den ble nå
ryddet, og der ble platene plassert. I døråpningen var det plass
for to høyttalere, og platespiller og forsterker dukket opp fra de forskjelligste
steder. Nå hadde de et førsteklasses hobbyrom! Hit kunne de be
med venner og jenter, her kunne de ha fester, og samtidig var det øvingslokale
for bandet, som ennå ikke hadde fått noe navn.
På
denne tiden fikk Stein Bryn tak i et brukt trommesett, som de bar opp. På
basstrommeskinnet hadde han malt med kunstferdige bokstaver: "ARKUS PROMUS".
Ingen visste hva det betydde, eller om det betydde noe som helst. Det
spilte ingen rolle. Det lød tøft og når et engelsk band
kunne hete Procol Harum, kunne vel dette hete Arkus Promus?
Stein viste
seg i det hele tatt svært kreativ. Henrik visste fra før at han
var flink til å tegne, men slike bokstaver som Stein laget gikk langt over
hans forstand.
- Jeg
skyggelegger dem, forklarte Stein.
Henrik var
like klok.
Noen dager
senere lanserte Stein et navn på diskoteket.
Vi
kaller det opp etter plateselskapet til Beatles, sa han entusiastisk. Det var kanskje
ikke spesielt oppfinnsomt, men da ingen hadde andre forslag, laget han også
en plakat med "APPLE DISCOTEQUE" med flotte bokstaver.
Stavemåten gikk oss over hodet,
men Stein mente at det var slik det ble stavet, og
da godtok de andre det. Det så tøft ut!
I lø
pet av det neste året tilbrakte de mange timer på loftet. I blant
kom naboen, fru Berntsen, og ba dem dempe seg. Det gjorde de, men stort sett fikk
de dure fram som de ønsket.
De merkeligste
plater kom og gikk. Selvsagt kjøpte guttene en plate i blant, men de lånte også av venner,
for å ta med på loftet. Diskoteket
ble etter hvert kjent i musikkinteresserte kretser på skolen, og skolekamerater
hadde med seg sine egne plater. Slik kom ungguttene i kontakt med artister som
Frank Zappa, Badfinger, Chicken Shack og Santana.
Men ingen
overgikk Beatles. Når en ny plate ble sluppet på Apple, var det
høytid. En av dem kom snart trekkende med trofeet, og bar det i triumf
opp på loftet. Selv om Beatles utover i sekstitallet var et band som lagde
lp-plater, var det stadig noe magisk med singlene de slapp. Ofte kom det baksider
på singlene som ikke dukket opp på noe album. Slike
som George Harrisons " The inner light"
og den mystiske "You know my name" .
Seksti-tallet
gikk mot slutten. "Abbey Road" gikk sin seiersgang i Oslo som
andre steder. Deretter begynte to rykter å slåss om oppmerksomheten
: Beatles hadde laget en ny film: "Let it be", og Beatles skulle
oppløses. På loftet vekslet stemningen mellom topp og bunn.
Dessuten
gikk karene mot slutten av niende klasse, og skulle videre hver sin vei.
Henriks foreldre
hadde solgt gården. De ville flytte til en småby. Og som tidligere
måtte Henrik henge med på lasset. Men hjertet hans var tungt.
Arkus Promus
ble aldri noe band. De spilte aldri ute.
Men
årene på loftet i Lyder Sagens gate satte preg. Guttunger i den alderen
kan bli lidenskapelig opptatt av de forskjelligste ting. For disse fem var det
musikken. Den knyttet dem sammen i en brytningstid, hvor kropp og sjel går nye veier. De fikk i noen viktige år vandre sammen med likesinnede sjeler
.
Tiden og
miljøet satte sine spor i alle fem. Spor som er mulig å følge den dag i dag.